出版社：Scandinavian University Press/Universitetsforlaget
摘要：Å fremme kritisk tenkning er en viktig del av skolens mandat. Det aksentueres i læreplanverket Kunnskapsløftet 2020 (Kunnskapsdepartementet, 2019), den såkalte fagfornyelsen. Men hvis kritisk tenkning også innebærer systemkritikk, i hvor stor grad er det mulig å praktisere den innenfor skolens rammer? Spørsmålet aktualiseres i klimadebatten, der det kan vise seg en konflikt i samfunnet mellom miljøinteresser og norsk energipolitikk, og dermed kan det utløses en konflikt også i skolen mellom systemkritikk og systemlegitimering. En slik motsetning ble åpenbar da statsminister Erna Solberg roste miljøaktivisten Greta Thunbergs engasjement etter FNs klimatoppmøte i 2019, men henviste engasjementet til en plass utenfor skolen. Er dette en uløselig konflikt? I denne artikkelen spør vi hvilke vilkår skolen kan gi for systemkritikk med klimasaken som utgangspunkt. Gjennom diskursanalyse undersøker vi hvordan kritisk tenkning presenteres i grunnskolens styringsdokumenter. Læreplanen synes dels å fokusere på kritisk tenkning som mål, dels som vitenskapelig-instrumentelt verktøy. For å forstå systemkritikkens vilkår i skolen, må de to diskursene ses i en samfunnskontekst, og vi drøfter dette i lys av sosiologiske perspektiver, primært hentet fra Gramscis, Bourdieus og Foucaults maktkritiske arbeider. Vår gjennomgang viser at sosiologien kan gi pedagogikken en realitetsorientering: Skal man mobilisere skolen i et systemkritisk prosjekt, møter man tunge systemlegitimerende krefter. Samtidig kan pedagogisk danningsteori gi sosiologien impulser til å tenke nytt om hvordan systemkritikk kan realiseres. Spørsmålet er likevel om skolen har begrensinger som arena for systemkritikk, om den nødvendigvis må videreføres i sivilsamfunnet. Med andre ord: om Greta faktisk må ut av skolen.
