摘要：Andrespråksforskning er et komplekst forskningsområde, siden mange faktorer spiller inn i prosessen med å lære et nytt språk. Noen av faktorene kan ikke uten videre måles. Særlig vanskelig er det å måle subjektive faktorer, som innlærernes egne reaksjoner, holdninger og følelser. En måte å få innsikt i slike subjektive aspekter ved andrespråkslæring på, er å studere narrativer. Narrativer er personlige fortellinger, gjerne med et tidsaspekt eller en vending, der fortelleren deler erfaringer, opplevelser, vurderinger og følelser. I og med at individer er ulike og opplever språkopplæring ulikt, kan man ikke generalisere ut fra enkeltindividets opplevelser slik de formidles gjennom narrativer, men snarere erkjenne at disse gir innsikt i det mangfoldet av opplevelser som finnes.I denne artikkelen presenterer vi ulike aspekter ved bruk av narrativer som metode i andrespråksforskning i norsk kontekst. Vi diskuterer fenomener man kan studere gjennom bruk av narrativ metode (f.eks. identitet, aktørskap og investeringer), ulike definisjoner av narrativer (sjanger versus tankeredskap), valg angående innhenting og klargjøring av narrativer til bruk i forskning, samt måter å analysere narrativer på. Vi konkluderer ved å peke på forskningshull i andrespråksfeltet i Norge som vi mener kan fylles ved bruk av narrativ metode.
