摘要：Nasjonale kartlegginger har påvist til dels store geografiske ulikheter i tilbudet av spesialisthelsetjenester til barn og unge i Norge. Tilbudsulikhetene varierer fra tre til fem ganger for enkelte sykdomskategorier. Disse ulikhetene kan ikke forklares med forskjeller i sykelighet. Helsepolitiske målsettinger om geografisk likeverdige tjenestetilbud til befolkningen tilsier at de geografiske ulikhetene bør reduseres. Hovedmålet med denne artikkelen er å utforske mulige forklaringer på at geografiske ulikheter i tilbud om spesialisttjenester til barn og unge oppstår. Vårt datagrunnlag består av individuelle semistrukturerte dybdeintervjuer med 17 fagansvarlige overleger med prioriteringsansvar og seks kontoransvarlige ved norske barne- og ungdomsavdelinger, fordelt på seks sykehusavdelinger og fire helseregioner. Informantenes utsagn ble tematisk kodet i NVivo og deretter kvalitativt fortolket. Resultatene indikerer at geografiske ulikheter i spesialisttilbud til barn og unge blir skapt i et komplekst samspill av formelle og uformelle strukturer med faktorer av politisk, organisatorisk, ledelsesmessig, medisinskfaglig og kulturell art. Nasjonal likhet er derfor vanskelig å oppnå gjennom formelle strukturer alene. Kulturbygging gjennom faglige nettverk kan sikre legitimitet og faglig forankring. Funksjonsdeling mellom sykehus og andre helsepolitiske virkemidler som er innført for å gi mer effektiv ressursbruk, kan bidra til geografiske ulikheter. Hvilke hensyn som skal veie tyngst, er et normativt spørsmål som ikke bør overses.
