出版社：Scandinavian University Press/Universitetsforlaget
摘要：Med økningen i lønnsarbeid og fagorganisering fra slutten av 1800-tallet kom spørsmålet om arbeidernes tilknytning til bedriftene på dagsorden. Det vanlige ble etter hvert at mange ble ansatt fast i et forholdsvis stabilt arbeidsforhold. I denne artikkelen diskuteres hvorfor fast arbeid ble utbredt i løpet av 1900-tallet. Deretter diskuteres i hvilken grad og hvorfor «fastheten» i arbeidet ble utfordret fra 1980-årene. Oppmerksomheten er særlig rettet mot bruken av bemanningsbyråer i verkstedindustrien og reguleringen av ansettelsesformene på nasjonalt nivå. Artikkelen viser hvordan fast arbeid ble fremmet som en rettighet før det ble en (parti)politisk ambisjon og anerkjent som en juridisk norm. Etter andre verdenskrig ble fast arbeid dominerende både som norm og rettslig sett. Både arbeidsgiveres og fagforeningers strategier pekte mot stabilitet i arbeidsmarkedet og dermed varig arbeid for store grupper arbeidstakere. I 1980- og 1990-årene ble oppslutningen om fast arbeid blant sentrale aktører i norsk arbeidsliv svekket, og uenigheten knyttet til spørsmål om fast og midlertidig arbeid økte. Men den norske historien om fastheten i arbeidet kan likevel ikke utelukkende skrives som en historie preget av endring og oppbrudd. For til tross for endringer og den stadige tautrekkingen om hvor fast arbeidet skulle være, har temaet i betydelig grad vært preget av stabilitet og overordnet konsensus. I tiden etter andre verdenskrig foregikk striden og endringene innenfor noen overordnede rammer: Mange skulle være fast ansatt, men ikke for mange, og faste ansettelser skulle ikke være for faste.
