摘要：Gjennom denne min sjel vil jeg stige opp til ham […]. Men selv denne delen av min natur vil jeg altså stige opp over og gradvis nå opp til ham som har skapt meg. Jeg kommer da til er-indringens sletter og store haller. Der er skatter med talløse bilder av alle slags ting som er opptatt gjennom sansene. Der er også oppbevart alt det vi tenker, enten vi øker eller minker eller på annen måte forandrer det som sansene har oppfattet. Og der er alt annet som er lagret og gjemt, og som glemselen ennå ikke har tatt og begravet. […] Stor er den kraft erindringen har, min Gud, overmåte stor. En helligdom så grenseløs vid! Hvem kommer til bunns i den? (Augustin Bekjennelser, bok 10, kap.7).
