摘要：Enkelte substantiver som er lånt fra latin eller gresk, som dekanus, sentrum og larynks, tillater definitt tolking av ubestemt form. Ubestemt form kan brukes i kontekster der andre substantiver må ha bestemt form. Disse substantivene er stort sett relasjonelle. De har en argumentplass som kan forankres pragmatisk i den språklige eller ikke-språklige konteksten. To sentrale grupper er substantiver som betegner personer, og substantiver som betegner kroppsdeler. Likheter og forskjeller mellom disse gruppene blir diskutert. Det er mange komplikasjoner og idiosynkrasier i grammatikken til disse substantivene. Spesielt interessant er det at de varierer med hensyn til muligheten for bestemt form. Noen tar bestemt form uten videre (f.eks. revisor), noen mer motvillig (f.eks. prostata), og noen gjør det ikke, i alle fall for mange språkbrukere (f.eks. dekanus og larynks). Dette har teoretiske konsekvenser for vår forståelse av den grammatiske statusen til “etterhengt” bestemt artikkel.
