出版社：Scandinavian University Press/Universitetsforlaget
摘要：Tjenestepensjonsordningene for statens arbeidere mellom 1814 og 1917 er lite undersøkt. Herbehandles alders-, uføre- og enkepensjoner. Det var fire hovedgrupper arbeidere i staten; for detførste arbeiderne på Sølvverket på Kongsberg, der pensjonsordningen fra eneveldet ble videreutviklettil en rettighetsbasert pensjonsordning. For det andre arbeiderne ved statlige militærbedrifter somi hovedsak kopierte pensjonsordningen fra Sølvverket. På Kongsberg Våpenfabrikk gikk arbeidernesammen om å kreve en slik pensjonsordning omkring 1860 – en tidlig form for kollektiv handling. Fordet tredje arbeiderne ved statens bygge- og anleggsvirksomhet som ofte var sesongarbeidere. Da disseorganiserte seg på 1890-tallet, stod krav om en rettighetsbasert pensjon sentralt. For det fjerdestatsbanenes fast ansatte og fastlønnede tjenestemenn, som også inkluderte noen grupper arbeidere,som fyrbøtere og verkstedarbeidere. Denne gruppen fikk rettighetsbaserte pensjoner fra 1870-årene.Sammenlignet med private arbeidsgivere var staten en tjenestepensjonspolitisk pioner ved at mange avstatens arbeidere fikk rettighetsbaserte ordninger som ikke kunne endres til arbeidernes ugunst medtilbakevirkende kraft. Statens anleggsarbeidere oppnådde derimot ingen rettigheter og forble henvisttil ydmykt å søke sin arbeidsgiver om pensjon på samme måte som i private bedrifter. Slike søknaderble behandlet av vedkommende departement og i siste instans avgjort av Stortinget. Listen for åinnvilge slike søknader lå høyt. Først fra 1890-årene innledet Stortinget en praksis med å innvilgeslike understøttelser, som reelt sett var pensjonsytelser for arbeidere og enker som ellers varhenvist til fattigkassen.
关键词：Arbeidere; staten; tjenestepensjon; pensjonsrettigheter; Norge 1814 –1917
