摘要：Humanistisk forskning har vært i en sårbar posisjon så lenge at det er vanskelig å kalle det en krise. I stedet er det et strukturelt utviklingstrekk at forskningsressurser kanaliseres mot såkalt utfordringsdrevet forskning. Det innebærer for eksempel at det norske Forskningsrådet (NFR) hovedsakelig finansierer store programmer rettet mot aktuelle samfunnsutfordringer innenfor medisin, teknologi, energi, samferdsel etc. Av de seks store vitenskapelige fagområdene i Norge, tildeles humaniora minst penger. Forskningsrådet har selv sett denne skjevheten, og har en ambisjon om at innen 2022 skal fem prosent av forskningsmidlene gå til humanistisk forskning. I dag ligger bevilgningene på rundt tre prosent. Tendensen er ikke unik for Norge. EUs rammeverk for forskning, Horizon 2020, har i mange år vært rettet mot å skape økonomisk vekst og flere arbeidsplasser. Også ved universitetene er dreiningen mot et stadig snevrere nyttebegrep merkbart. Ved denne redaksjonens eget universitet, NTNU, er de store forskningssatsingene knyttet til aktuelle samfunnsutfordringer som energi, hav, helse, bærekraft, bioteknologi, digitalisering og nanoteknologi. Fagområder som historie, kunst, etikk, språk og litteratur har åpenbart marginale muligheter innenfor en slik forskningsdiskurs, selv om det finnes unntak.
