摘要：Denne artikkelen diskuterer ordstilling i hv-spørsmål i nordnorske dialekter. I motsetning til standard skriftspråk (bokmål og nynorsk), der verbet alltid må stå på andre plass (V2), finnes det stor ordstillingsvariasjon i dialektene. Det er velkjent fra tidligere litteratur at enkelte hv-spørsmål må ha V2-ordstilling, mens andre hv-spørsmål tillater både V2 og ikke-V2. Denne mikrovariasjonen er avhengig av forskjellige faktorer, for eksempel lengden og funksjonen til hv-leddet. Et vanlig mønster er at begge ordstillingene er tillatt ved korte (enstavede) spørreord, mens V2 er obligatorisk ved lengre hv-ledd (tostavede spørreord og hv-fraser). I de tilfellene der syntaksen tillater begge ordstillingene, er variasjonen vanligvis avhengig av informasjonsstruktur. Artikkelen presenterer nye data fra Nord-Troms, der ikke-V2-ordstilling til en viss grad er grammatisk også ved lange hv-ledd. Dataene er basert på både spontan produksjon og akseptabilitetsvurderinger og viser overraskende stor diskrepans mellom de to metodene. Resultatene blir diskutert i forhold til språktilegnelse og historisk språkendring.
