摘要：Denne artikkelen er en kritisk diskursanalyse av hvordan flerspråklighet legitimeres og beskrives i formålsbeskrivelsene i fire læreplaner i språkfag i Kunnskapsløftet: Læreplan i samisk som førstespråk, Læreplan i finsk som andrespråk, Læreplan i fremmedspråk og Læreplan i morsmål for språklige minoriteter. Formålsbeskrivelsene er de innledende tekstene i læreplanene og beskriver fagas formål og relevans. Gjennom ei nærlesing undersøker vi hva som kjennetegner disse beskrivelsenes konstruksjon av flerspråklighet både når det gjelder innhold og form. Hvilke dimensjoner beskrives og settes i sammenheng med hverandre, og hva kjennetegner strukturen og språkbruken i beskrivelsene? Analysen viser at læreplanen i morsmål skiller seg ut både når det gjelder innhold og form. Den er tvetydig og knapp når det gjelder verdien av flerspråklighet, den har ei mer restaurativ orientering, den knytter de positive effektene av flerspråklighet til kompetanse i norsk, og den kan sjangermessig beskrives som en praktisk orientert handlingsplan mer enn som en visjonær formålsbeskrivelse. Verdien av flerspråklighet konstrueres dermed ikke som en verdi i seg sjøl, uavhengig av hvilken flerspråklighet eleven forvalter: Flerspråklighet er ikke flerspråklighet – det er ikke bare av betydning om og at du behersker flere språk, det er av betydning hvilke språk du er flerspråklig i. Disse funnene drøftes i lys av teori om det lingvistiske markedet og nyliberalistisk ideologi.
