摘要：Målsettinga med denne artikkelen er å skissere den språkideologiske kompleksiteten som gjelder for mange eldre flerspråkssituasjoner i Nord-Norge, det vil si kontaktsituasjoner som involverer samisk og/eller kvensk og norsk.1 Datagrunnlaget er henta fra en kvalitativ studie av språkbytte og språkbevaring i den tradisjonelt trespråklige kystbygda Olmmáivággi/Manndalen i Gáivuona suohkan / Kåfjord kommune i Nord-Troms (Johansen 2009). Skiftet fra en fornorsknings- til en revitaliseringsideologi på makronivå danner en mangefasettert og til dels motsetningsfull språkideologisk ramme for språkbruk i Manndalen, selvsagt diakront, men mindre selvsagt også synkront. Flertydigheten kommer klart til uttrykk på individnivå. Artikkelen tar opp språkideologiske implikasjoner for valget mellom norsk og samisk, men også for bruken av samiske substrattrekk i den norske varieteten på stedet. Hovedkonklusjonen er at fornorskningsfasens doble stigmatisering av både samisk språk og «dårlig norsk» er i ferd med å erstattes av en dobbel stolthet på vegne av begge disse varietetene. I forlengelsen av dette argumenterer jeg avslutningsvis for at dette språkideologiske bakteppet er viktig for den videre forskninga på nordnorske kontaktvarieteter, eller såkalte etnolekter.
