摘要：Arkivenes samfunnsmandat er uløselig knyttet til deres rolle som vår kollektive kunnskapsbank, den demokratiske informasjonsfrihet og som historiske og kulturelle identitetsmarkører. Likevel må det kunne sies at arkivene fremdeles fremstår for mange som utilgjengelige og innesluttede institusjoner, i motsetning til sine "søsken", museene og bibliotekene. Ifølge Meld.St. 7 (2012-2013) er imidlertid målsettingen om at arkiv skal være tilgjengelig for flest mulig, uavhengig av forhåndskunnskap og tilpasningsbehov. Hvordan kan arkivinstitusjonene i større grad fremheve seg selv som levende, aktive samfunnsaktører? Hvordan står arkivformidling på brukernes premisser i konflikt med premisser vedrørende bevaring og proveniens? Denne artikkelen er basert på min eksamensoppgave i emnet Arkivformidling (Ark3200) ved Høgskolen i Oslo og Akershus, avholdt våren 2016.
