摘要：I denne artikkelen utforsker jeg politispaneres profesjonsblikk. Ved å gjøre dette, utvikler og lanserer jeg begrepet spaningsblikket. I artikkelen drøftes hva spaningsblikket er, hvordan det formes og utvikles. Spaningsblikket handler om hvordan politiet bruker blikket til å se, lese, følge og gi mening til de person(er) de observerer. Spaningsblikket er et fokusert, skjult blikk det kan være krevende å se med. Det kan være både et proaktivt og et reaktivt blikk, ettersom det benyttes både for å oppklare og for å forebygge kriminalitet. Spaningsblikket aktiveres når man har et objekt eller en sak man skal innhente relevant informasjon om. Artikkelen søker å gjøre eksplisitt og artikulere, samt begrepsfeste, noe av den tause kunnskapen som er på spaningsfeltet. Dermed vil artikkelen bidra til økt fenomenforståelse om spaning og å belyse en viktig arbeidsmetode i politipraksisen det er generelt lite innsyn i og som det har vært lite forskning på, men som i økende grad benyttes. Det empiriske grunnlaget for artikkelen er kvalitative dybdeintervjuer med polititjenestepersoner som spaner på mobile vinningskriminelle, og er komplementert av noe deltakende feltobservasjon.
其他摘要：In this article I explore the professional gaze of police officers conducting covert directed surveillance. In
so doing I propose and develop the concept of the directed surveillance gaze. Moreover, this article discusses
what directed surveillance is and how it is formed and developed. The directed surveillance gaze
is about how the police use their gaze to watch, follow, read, and give meaning to the people they are
observing. The directed surveillance gaze is a focused and concealed gaze that it may be demanding to
make use of. It may be a proactive and a reactive gaze since it is used both to detect and to prevent crime.
It becomes operational when information about a specific object or case is to be obtained. The article seeks to make explicit and articulate some of the tacit knowledge that characterises the field. Accordingly,
the article will contribute to an increased understanding of the phenomenon by shedding light on
a part of the police’s work methods about which there is little empirical knowledge, but that is increasingly
employed. The empirical basis for this article are in-depth interviews with police officers conducting
directed surveillance on itinerant crime groups, complemented by some participant observations.
