摘要：Artikkelen analyserer brukermedvirkning i utformingen av samhandlingsreformens avtaleverk mellom kommuner og helseforetak, i forhandlinger organisert som oppdragsnettverk. Vårt teoretiske perspektiv er Tritters teori om brukermedvirkning som direkte og indirekte. I denne artikkelen undersøker vi hvordan ulike former for brukermedvirkning gjennomføres innenfor oppdragsnettverk, en underkategori av nettverksstyring. Brukermedvirkning var pålagt forhandlingene gjennom en veileder fra Helse- og omsorgsdepartementet, men ble ulikt praktisert i studiens fire case. Bare to case hadde med brukerrepresentanter i selve forhandlingene. Brukerrepresentantenes rolle i oppdragsnettverket var uklar for partene. De medvirket primært indirekte, blant annet gjennom å påvirke og fremme innholdet i begrepet «pasientens beste». Struktureringen av oppdragsnettverket tok mest hensyn til kommunenes og helseforetakenes interesser og ressurser, og mindre hensyn til brukerrepresentantenes ressurser. I denne typen styringsnettverk ser vi at evnen til å mobilisere ressurser for å løse oppdraget, lese det sosiale spillet og forhandle fram egne interesser og forståelser er spesielt viktig for reell brukermedvirkning i oppdragsnettverk. Artikkelen diskuterer hvorvidt dette kan forstås gjennom begrepene direkte og indirekte brukermedvirkning.
