摘要：Bekymringene for utdanningens kvalitet her til lands vokste med styrke på 1990-tallet. I grunnskolen fikk det såkalte EMIL-prosjektet fart på skoleverkets evne og vilje til å måle egne ytelser. På 1990-tallet ble skolereformene fulgt opp med store følgeforskningsprosjekter. I høyere utdanning startet studiekvalitetsarbeidet med tyngde med det såkalte Handal-utvalget, ledet av Professor Gunnar Handal ved Universitetet i Oslo. Imidlertid var man på tidlig 1990-tall opptatt av strukturreform og sterk studentvekst og interessen for undervisning og kvalitet i studier var laber. En OECD-rapport for norsk høyere utdanning beskrev norske høyere læresteder som ”forskningsinstitutter med rett til å administrere eksamener” i 1997, rett før Mjøsutvalget ble satt ned. I løpet av 1990-tallet ble det imidlertid utviklet en struktur for å utvikle kvalitet i utdanningene: gransking av læringsmiljø, av undervisningskvalitet og rammer for studier ble satt i gang. Dette apparatet var en viktig forutsetning for gjennomføringen av kvalitetsreformen. Mye gikk etter departementets intensjon i denne reformen, selv om antall eksamener økte og studieintensiteten ble uendret. Den siden ved Handal-utvalgets innstilling som ble dårlig ivaretatt var at studiekvalitet oppstår i samspillet mellom de strukturer som er etablert og den kultur som gir strukturene liv. Det har i liten grad fulgt økonomiske midler med etableringen av strukturer, og arbeidet med å utvikle institusjonenes indre liv for å framelske kvalitet i studier følger nokså tilfeldige linjer.
