摘要：Artikkelen diskuterer På gjengrodde stier s resepsjonshistorie med vekt på hvordan Knut Hamsuns antatte «varig svekkede sjelsevner» har gjort seg gjeldende i lesninger av verket fra utgivelsen og frem til i dag. Jeg argumenterer for at det etableres en forestilling ved utgivelsestidspunktet om at verket På gjengrodde stier «beviser» at konklusjonen om at Hamsun var å anse som en person med varig svekkede sjelsevner ikke stemmer. I den resepsjonshistoriske gjennomgangen viser jeg hvordan denne forestillingen tilsynelatende er så innarbeidet at en rekke lesninger holder den i live uten å stille spørsmål ved eller forklare hvordan et litterært verk kan stå i et motsetningsforhold til en rettsmedisinsk konklusjon. Dette viser seg blant annet i hvordan den litterære teksten presenteres for oss som lesere i dag, noe som diskuteres ved hjelp av Genettes begrep om parateksten. Avslutningsvis argumenteres det for at lesninger av På gjengrodde stier som beveger seg på tvers av fagdisipliner er ønskelig, men at en slik tilnærming krever større metodologisk bevissthet enn det vi hittil har sett.
关键词：Knut Hamsun;På gjengrodde stier;«varig svekkede sjelsevner»;litteratur og medisin
