摘要：Artikkelen bygger på en gjennomført litteraturstudie om forskning om samhandling og koordinering rundt personer med sammensatte behov i en norsk kontekst. I denne artikkelen gjennomfører vi nye analyser av forskningsartikler som benytter seg av fokusgruppeintervjuer i studier av samhandling i og mellom velferds- og helsetjenester. Funnene viser at det presenteres generelle prosedyrer av kvalitative fokusgruppeintervjuer, uten at det gis en nærmere begrunnelse for designet. Gjennomgående har de fleste publikasjonene en standardisert beskrivelse av metode og analyseprosess uten å forankre det i egen studie eller studiedesign, verken med tanke på forskningsspørsmål eller teoretisk forståelsesramme. De fleste publikasjonene oppsummerer funnene og konkluderer ved å presentere generaliserte utsagn fra gruppediskusjonene som illustrerer konsensus i oppfatninger, og homogenitet: «gruppen mener». Konklusjonene blir deskriptive, tilnærmelsesvis like og i liten grad teoriutviklende eler -drivende. Som konsekvens av dette svekkes etter vår mening potensialet for kunnskapsgenerering som ligger i slike studiedesign. Vi argumenterer for at fokusgruppemetodologi er et fruktbart design for å utforske samhandling, men at dette i liten grad realiseres i de gjennomgåtte publikasjonene. Vi etterlyser studier som evner å analysere eksplisitte interaktive og kommunikative aspekter ved bruk av fokusgruppedesign.
