摘要：Artikkelen tar utgangspunkt i observasjoner fra et klasserom på ungdomstrinnet der elevene arbeider tverrfaglig i norsk, KRL og samfunnsfag. Temaet er blant annet jødenes situasjon før og under krigen. Læreren er faglig dyktig, erfaren og sterkt engasjert i å formidle overgrepene som ble begått mot jødene, og elevene er velvillige. Likevel er elevenes konklusjon at de i en krigssituasjon med en etisk fordring, ikke ville ha våget å gjøre noe for å hjelpe jødene.
Med utgangspunkt i diskursteori, sosiokulturell teori og nyere kognitiv teori diskuteres disse svarene som ”naturlige” svar i den konteksten som skapes i klasserommet, og gjennom det språket som elevene utfordres i, deres ”mediational means”. Et konkret didaktisk problem er at den historiske fortellingen er borte og erstattet av empatisk innlevelse. Artikkelen avslutter med å hevde at uten en narrativ ramme forsvinner muligheten for etisk erkjennelse gjennom konteksten som skapes, og gjennom materialet som foreligger. Her ligger imidlertid nye didaktiske muligheter for engasjerte lærere, ikke minst gjennom litteraturundervisning.
